Det er unaturlig vindstille. Millioner av stjerner henger som klistra på det mørke himmellerrete. En og annen stjerne setter fart og skyter seg ut som en hissig ildkule på ein reise i rommet. Et ønske blir sendt ut i stillhet. Nidne ligger på svai og jeg ligger på rygg i cockpit; godt innpakket i et fleecepledd med Aadne som pute i ryggen. Vi er vitner til en total måneformørkelse, mens "Why worry" av Dire Straits spilles i bakgrunnen.

"Why worry, there should be laughter after pain

There should be sunshine after rain

These things have always been the same

So why worry now"

En av de magiske avslutninger på en fin dag ombord på Nidne....nesten. Der jeg ligger og ser opp på himmelen totalt fortryllet i formørkelsen og overbevist om at Mars har lagt ut på vandring; klarer Aadne igjen og sette fantasiene mine på plass med den harde realitet og virkelighet. Dette er nok ikke Mars som legger seg perfekt over månen, selv om jeg synes skyggen er misstenkelig rødbrun. Det er nok heller ingen marsboere som danser rundt i store flokker. Derimot lavainnsjøer som har fått sin boplass på jordas følgesvenn. Mars er nok mye lengre ute i rommet, og denne måneformørkelsen skyldes som vanlig at jorda, månen og sola kommet på lik linje i universet. Liker ikke alle disse faktaene som tar innpass over min fantasi. Mer interessant når en kan se på Karlsonsvogna som universets berg-og dalbane; og at alle stjernene er som julepynt for sjelen året rundt. (kommer jo sterk ann på hvem sin julepynt det gjelder da). Men neida....ombord på Nidne er disse meningene svært delte. Stjerner skal ifølge kapteinen ses på som millioner av soler uendelig mange lysår borte, med kun formål som navigeringspunkter NÅR elektronikken svikter. Er jeg overbevist om å ha sett hai, får jeg raskt vite at det "kun" er "sharksuckers"; og når jeg er overoverbevist om at bølgene er 4 meter høye og kan bryte når som helst; får jeg bare tilbakemelding om at det kalles dønninger.... Er jeg overoveroverbevist om at jeg har navigert riktig i forhold til geografisk og magnetisk kurs; er det typisk at nordpolen skal finne på å flytte seg 14 grader ut av kurs....Det jeg derimot er helt enig i er at "cumuluser og nimbuser," har mer positiv ladet betydning enn hva ordet "skyer" har. Så takk Aadne for å si ting som "Nina, trur me bør skalka lukene for her komme någen cumulonimbuser"; istede for sånn eg sikkert kunne sagt det: "Pokker, nå komme de sørens skyene igjen - skalk lukene nååååå!" Ja ja.....fleip eller fakta.....why worry now?

Propelldykk, dingidonasjon, blekkspruter, kuling og livet på skråplan

Det har vært en total svikt på oppdatering av hjemmesiden den siste måneden av ulike grunner som ikke er unnskyldningsverdig nok for de som har etterlyst oppdateringer fra oss. Lover at vi fra nå av skal være flinkere på dette området. Vi vet enda ikke hvor dagene forsvinner henn, men det er jammen travelt å nesten ikke gjøre noe som helst.

Etter å ha mistet propellen, ble vi liggende i Sopers Hole en uke. Vi hadde da ikke dingi, men som tidligere sagt fikk vi låne en kajakk av mekanikeren. Uken gikk til å vente på mekanikeren, pelikanutflukt i mangrovene med kajakken, spising og drikking. Fikk lest ut en bok og to, og gått litt tur. Høydepunktet var da vi padlet forbi en båt med norsk flagg. Ropte "Norge?" med gjenklang av "JA". "Stavanger?"..."JA". Med disse ordene ble et nytt vennskap dannet; og vi fikk igjen bekreftet hvor liten verden egentlig er. Etter en liten stund fant vi raskt ut hvor mange felles kjekte vi hadde, og samtalene gikk som om vi hadde kjent hverandre i mange år. Da de fikk vite at vi hadde mistet propellen og ikke ville dykke alene uten dingi; var de helt klar for å være med å hjelpe. To dager etter vi ble kjent, seilte vi tilbake til Sandy Cay hvor vi mistet propellen. Aadne og jeg hadde da vært innom Road Town og leid dykkerutstyr. Jørgen og Aadne hoppet uti for propelljakt, mens Grethe og jeg satt ankervakt for seilbåtene. I havet kan det være mange farer, men her var den største "trusselen" å få et anker eller propell i hode. Det var bare oss da guttene hoppet uti, men det tok ikke lang tid før den ene etter den andre seilbåten kom, slengte ut anker og freste rundt med dingiene sine. Etter 25 minutt kom guttene til overflaten og signaliserte ok-tegnet; før de så dykket under igjen. Etter ca.40 minutt kom de opp igjen 10-15 meter fra båten uten tegn til verken anker eller propell fastsittene i kraniet; men utrolig nok med propellen holdene opp over hode. BRA JOBBA GUTTER....dette måtte feirest. Seilasen gikk så til Great Harbor og den kjente "Foxy`s bar". Her ble det fest, dans og masse kjekk informasjon gitt av Arild og Kalle fra båten "Oslo."

Jørgen og Grethe seilte så videre, mens vi måtte tilbake til Road Town for å få fikset inverteren. Vi ble igjen liggende nesten en uke på vent. Tålmodigheten blir testet til ytterpunktene; og når det blir sagt "vi kommer i morgen"...menes det egentlig dagen etter mårendagen...eller kanskje 3 dager etterpå. Inverteren kom fra USA, og elektrikkeren var på plass. Når var det jo bare å få den montert, men så enkelt var det nok ikke. Inverteren vi hadde fått fra USA passet ikke med det vi trengte, og den inverteren vi egentlig skulle hatt har gått ut av produksjon. Elektrikeren tok derfor med seg den ødelagte inverteren for å se om han likevel fikk liv i den igjen. Jammen får folk orden på ting hvis de virkelig vil. Heldigvis hadde Aadne bare lagt den i koma. Det var jammen kjekt å få en kjøleboks som fungerer, men merker at vi enda glemmer å sette den på når vi går for motor. Isposer fungerer utmerket... Mellom all ventingen tok vi dagstur til the Baths. Her møtte vi igjen Jørgen og Grethe, og hadde en flott dag med snorkling og liten vandring gjennom et forvitret magmakammer (ifølge geologen ombord). På the Baths foregikk også en aldri så høytidelig dingidonasjon. Grethe og Jørgen hadde sett en flytende dingi alene på havet, som de var så snille og donerte videre til oss. Da vi var ute å spiste middag med megleren på kvelden, var han veldig skeptisk til at vi hadde fått en dingi som lå flytende i vannet uten påhengsmotor. Det viser seg nemlig at dette er en måte å smugle på. Smuglerne fyller dingien med stoff + en sender. Vår Bodil er nok likevel ikke stoffa, hun er lett og slitt i kantane; så vi stole på at her e båten stoffri. Har og tappet ut luft, så det er nok ingen smuglerbåt; men en som noen har mistet for en god stund siden. Uansett så er planen å kjøpe en ny dingi når vi kommer til St. Martin siden det er mange tusen og spare over der. Veldig godt å ha en i reserve siden de lett kan bli stjålet.

Etter at inverteren var i boks hadde vi en fin seilas opp til Gorda Sound; hvor vi igjen møtte paret fra "koalabjørntreet". Vi spiste middag ombord på Nidne, for så å avslutte kvelden med å tømme noen flasker rødvin ombord på "Oslo". Dagen etter brukte vi på stranda med bading og sol. Jørgen underhold oss med å stå på surfebrett bak dingien. Ettermiddagen seilte vi tilbake til Road Town....og "plukket opp" Svanhild og Raymond som kom på besøk. De har nå vært med oss i over en uke, og den 21 gikk turen hjem for deres del. Har hatt noen knallkjekke uker her på BVI, som har bestått av noen uhell, seiling, bading, snorkling, god mat og drikke. Har også blitt kjent med en god del nye mennesker. Noen vi garantert vil holde kontakt med videre, og noen vi allerede har glemt.

Tusen takk Jørgen og Grethe for minnerike uker sammen med dere. Setter stor pris på "kappseilingen", tunnelkjøring under katamaran, middager, snorkling, dykkehjelpen, donasjon og ikke minst for alle dingiturene vi fikk av dere. Lykke til hjemme med jobb, surfing og seiling. Dere er helt topp....gleder oss til å møte dere igjen på Kvitsøy. Nidne gleder seg allerede til en sommerflørt med Frost!

Svanhild og Raymond: Tusen takk for "ingen problem-holdningen" når vi ikke klarte å holde avtalen om å møtes på Antigua. Har vært helt fantastisk kjekt å ha dere ombord. Savner allerede Raymond`s kjøttdeigsaus og Svanhild`s kjøkkentryllekunster. Aadne er så imponert over at Svanhild fikk grønnsakene til å smake bacon; så for meg er det nå et umenneskelig forventningspress i Byssekroken. Setter og ubeskrivelig pris på alle bladene, sjokoladen, Toropakkene, teppe, roså, bilde osv. (Vedpengene? Haha, dette skal diskuteres; men vi fikk oss en god latter).

Seiling

Vi har nå kommet godt igang med seilingen, selv om vi ikke har hatt de lengste krysningene enda. Her på BVI er det god vind hver dag, så jeg har fått øvet meg godt på heising av seil, trimming av seil, og ikke minst holde båten noenlunde på rett kurs. Jeg begynner å forstå mer og mer hva "seilerlivets gleder" betyr. Det er utrolig hvor stor glede det gir og få båten opp i fart, kanskje klarer en å trimme seilene slik båten går en knop og 3 mer enn forventet. Enda morsommere er det å se Aadne`s "barnslige" entusiasme ombord i båten. Han er til tider så engasjert at han kun drikker kaffi når han står opp. Seiling er kjekt; og bo i båten tar vi som den største selvfølge. Glemmer nesten ut at vi har et hus på Tasta, selv om jeg av og til savner en mykere seng; men å leve store deler på "skrå" har og sine utfordringer.

Livet på skråplan

Se for deg at du har vært oppe litt lengre enn kroppen egentlig tillater; og føler deg absolutt ikke 100% når du våkner. Seilene er allerede oppe, og båten har en 40 graders helning mot styrbord. Det er liten kuling ute, og bølgene på 2-3 meter oppleves å komme fra alle kanter. Inni denne "tørketrommelen på skrå" gir urinblæren tydelig livstegn om å være full. Du bruker alle kreftene dine på å komme deg helskinnet fra akterlugaren og inn på do uten å påføre deg selv for mange blåmerker. Når du endelig har klart å komme deg ned på plastikkhullet og satt beina i en unaturlig posisjon for å holde balansen gir hjernen signal om at kvalmesenteret har fest, og du vil krølle deg sammen for å roe ned ubehaget. I det du bøyer deg frem smeller dolokket inn i ryggen på deg, båten legger seg enda mer til siden ide en vindråse tar tak i seilet; og på toppen av dette løsner skruene som holder doen fast i skråget. Dette gjør at du siger sammen i en knebøy mellom doen og veggen og lykken føles komplett....iallefall for blæren som nå er tom!

Jeg har enda ikke vendt meg helt til at alt skal håndteres på skrå; og oftest med en rullende bevegelse grunnet bølgene. Det føles ikke trygt å lage mat på komfyren, mens jeg må holde meg fast med den ene hånden for så å få til den allerede elendige kokkekunsten med den andre. Dette gjør at vi oftest spiser brødmat til frokost og lunsj, og har middag når vi ligger for anker eller bøye. Er det jeg som har roret, må Aadne være lett tilgjengelig for å overta hvis det er noe jeg føler meg utrygg på; eller som jeg ikke klarer. Dette vil nok komme seg etterhvert, blir tryggere på båten og meg selv for hver dag. Er enda ikke bestevenn med bølgene, men de er nå på "bekjent" planet; og har enda ikke gjort meg sjøsyk. Jeg har innsett at båten flyter, og at det skal svært mye til for at vi vil gå rundt grunnet en tung kjøl.

Været

Av en eller annen grunn har jeg helt glemt å nevne været. Kanskje skyldes dette at det er mer eller mindre likt hver eneste dag. Sol og sommer. En gjennomsnitt på 28 grader i lufta, og 25 grader i vannet. Det som likevel har forundret meg mye her nede, er all den vinden. Tror ikke vi har hatt en eneste dag som har vært totalt vindstille; og dette er vel kanskje grunnen for at de Britiske Jomfruøyer blir reknet som "the chartercapital of the world". Her er det mye bra seilevind; og vi har kun gått for motor når vi skal raskt frem en plass og ikke gidder å "krysse" hele veien. Har kun brukt 40 liter disel til nå, så drivstoff vil tydeligvis ikke være vår største utgift. Det har vært østlig vindretning hele tiden, noe som har vært svært ugunstig for oss med tanke på å seile ned til St. Martin. Denne vindretningen gjør at vi vil få den rett imot, og turen vil nok derfor ta nesten dobbel så lang tid som den ellers ville gjort med en mer "rett" vindretning i.f.t kursen. Har snakket med mange erfarne seilere, som ikke kan huske det har vært slikt vær over så langt tid. De synes det er unormalt kaldt, og unormalt mye vind. Det blåser mellom 20 - 35 knops vind hver dag; noe som tilsvarer frisk bris til sterk kuling. Det kommer ofte en regnbøye og 3 iløpet av et døgn, men som regel er disse i 4-5 tiden på morgenkvisten.

Snorkling

Vannet her på BVI har vært varierende, men de fleste plasser er det utrolig klart. Spesielt på Anegada og the Baths. Det er fantastisk og flyte rundt i et "akvarium" av farger og fisk. Jeg var ganske frustrert en stund da alle så den ene skilpadden ette den andre uten at jeg fikk sett de; men så dykket blekksprut opp...og det var jeg som oppdaget den! Vi har sett alt fra rokker, blekkspruter, skilpadder, "haisnultere" og hundrevis av fargerike fisk. Noen steder er korallene døde; mens andre plasser er de godt i live og kommer frem i ulike farger.

Lenge leve "A4" livet

Har fått festlig mange tilbakemeldinger på introen min om A4-livet. Vett ikke om eg skal smile eller be om unnskyldning for de som måtte ha tatt seg nær av dette. Eg setter iallefall pris på at det e mulig å setta igang en diskusjon på øynå sjøl om eg befinner meg rundt 7000 nautiske mil borte. Ord har makt! Seie det igjen: "Me respekterer A4 livet fullt ut...e bare ikke helt klar for det sjøl ennå." Me e jo uansett godt på vei med både rekkehus, stasjonsvogn, faste jobber; og båt. Mangler kun ring på fingeren og 2,4 unger; så ska nok ta dokke igjen med tiå. Me e kjempeglae på adle sine veier for det livet dokke har valgt å leva...e A4-livet drømmen, så heilt supert og totalt respektfullt.

WHY WORRY

Baby I see this world has made you sad.

Some people can be bad.

The thinks they do, the things they say.

But baby I`ll chase away those restless fears

that turn your blue skies into grey.

Why worry, there should be laughter after pain.

There should be sunshine after rain.

These things have always been the same.

So why worry now.

Baby when I get down I turn to you

And you make sense of what I do

I know it isn`t hard to say

But baby just when this world seems

mean and cold

Our love comes shining

red and gold

And all the rest is by the way

Why worry, there should be laughter after pain.

There should be sunshine after rain.

These things have always been the same.

So why worry now

Why worry now

(Dire Straits)

I kveld sette me seil mot St. Martin. Her skal me få kjøpt inn mer utstyr til båten; og sikre den bedre mot vær og vind. Håper alle har det bra hjemme i kulden. Takk for alle hilsener; det setter me stor pris på.

Gratulerer med dagen alle kjente og ukjente som er født i februar; måtte kakene være laga av sjokolade....

Seileklemmer fra seilbåtkaptein og dingikaptein