Jordkloden er stor og rund og gul og grønn og stripete. Som en sebra omtrent!

(Hamza, 7 år -"Krokodiller snakker ikke norsk" av Unni Lindell)

Det er en av disse dagene......

Dagene hvor alt virker nærmest perfekt. Vi har hatt en flott dag i Dublin med både shopping og sightseeing. Sola skinner - og varmer. Fremmede folk hilser på hverandre, virker fornøyde; smiler. Det er en av de dagene når en merker hva blomstene lukter, hører fuglene synger og ser figurer av skyene. Ikke en bekymring i verden. Ser Mamma Mia - filmen på kino, handler inn mer vin og synger Abba-sanger helt frem til båten. Klokka viser ti, og det er snart helt mørkt. Hva kan være bedre enn å avslutte denne gode dagen med et flott nattseilas til Skottland? Værmeldingen har vist en styrke 4-5 som skal ta seg opp dagen etter. Vi er begge enige, mye bedre å seile nå før eventuelt uvær. Fortøyningene blir løsnet; og som noen skumle pirater sklir vi ut av marinaen i total mørke. Skottland venter på oss nå....og vi venter på Skottland.

Hvis man skal treffe blink og skyter ca. 2 meter for høyt, da er det overskudd (Even, 6 år).

Kinsale: Da vi kom seilende inn mot havna, ropte vi opp marinaen som alltid. Fikk svar om at noen kom og tok imot oss om tre minutt. Det var ingen der, men nok båter til å se vi måtte ligge longside. Vi snakket lenge med mannskapet i nabobåten, fikk ryddet litt og hatt oss noe mat. Deretter gikk Aadne i dusjen, mens jeg var nede i salongen. Plutselig hørte jeg en merkelig lyd i cockpit. Kikket ut og så en fremmede menn sittende og sveivet rundt og rundt på en av vinsjene, mens han sa noe uforståelig som lignet på : "a lensj a u". Hva var dette for noe? En ukjent mann som snakket totalt uforståelig, uten å møte øyenkontakt med meg sittende i vår cockpit som det mest naturlige i verden?

I`m sorry. Can you repite that?

(Fotsatt med den ene hånda på vinsjen). "A lensj a u."

(Still sorry) I can`t understand what you`re saying.

"A LEEEEENNNsssssssJ a u?" (Sagt sakte. Som hvalspråk fra filmen - Nemo)

Aha - what length are you!!!!

35 feet.

Jeg kjenner da en og to fra Irland, men de er mye lettere å forstå. Dette var jo helt gresk...eller i denne sammenheng - helt irsk! Han beklager for å være litt sen til å ta imot oss. (3 minutt ble til 3 timer). Ønsker oss velkommen og gir oss koden til marinaporten før han hopper opp i neste cockpit og mest sannsynlig sveiver på en annen vinsj. Det er nesten for lett å "sjekke inn" i Europa. Ingen som skal se alle papirene, studere passene og stille oss tonnevis av misstenkelige spørsmål. Bare man betaler så er alle fornøyd.

Kinsale er en liten, men svært koselig by. Spesielt da sola kom frem, og man fikk en opplevelse av sommer igjen. Skulle egentlig seile til Dublin etter to dager, men fikk sms av Helga og Stein om at de var på vei til oss. Hadde ikke sett disse to flotte menneskene siden Azorene, så her var det bare å vente. Veldig kjekt å møte de igjen, og samtidig ble kjekt med Dag. Det ble en festlig gjensynskveld med irsk mat og musikk.

Dagen etter var det tid for oss å komme til Dublin; men før det gikk vi en lang tur. Utrolig godt å bevege kroppen, da den er altfor mye i ro i en seilbåt. Var mange koselige hus, kafeer og gater. Besøkte også Kinsale`s kjente borg.

Charles Fort: Før i tiden var Kinsale et viktig sted for handel. Dette førte til at de på 1700 - tallet bygget opp et stjerneformet fort for å forsvare den beste havnen på sørøst kysten av Irland. Da vi kom inn i fortet ble vi overrasket over hvor stort det var. Fantasien ble satt i sving, og vi så for oss det ene og det andre som må ha foregått på dette stedet. Var flott utsikt over innløpet til havna, så må nok ha vært umulig å komme inn sjøveien uten å bli oppdaget. De hadde og et lite museum hvor vi fikk lest litt historie, og sett litt av klær og utstyr de brukte for mange hundre år siden. Var godt klatre litt opp og ned i alle krinkelkrokene. Brukte så en time tilbake til båten, tok bort fortøyningene og kom oss ut på sjøen. En flott dag hvor det var godt å være på sjøen igjen.

Kinsale til Dublin: Nydelig vær; nesten litt for fint med tanke på å få seila til å stå. Nesten ikke et vindpust, så ble mye motorseiling. Rett sør for Dublin oppdaget vi plutselig ni vindmøller plassert midt ute i Irskesjøen. Et annerledes syn. De var montert på en stor grunne som før var til stor fare for sjøtrafikken. Fikk veldig lyst å seile slalom mellom disse, men hadde nok heller gått dårlig. Vurderte sterkt å sjøsette Bodil og frese rundt for et stilig kodak-moment; men ikke i det smarteste laget det heller så vi lot det være. Etter 32 timer la vi til kai i Dun Laoghaire. Dette er den største marinaen vi har vært i, med plass til 800 båter. Det er også den dyreste. Som Susanne (ei festlig engelsk dame vi ble kjekt med) beskrev det: Her må vi betale over 400kr pr. natt og likevel gå ei halv mil til do!!! Hvor dermed hennes samboer svarte: ...og det har sannelig din nedre kropphalvdel godt av!!!? Vi var glade for å ha både dusj og do ombord.:-)

Alt koster penger. særlig i butikker (Sarah, 8 år)

Dublin:Dagen etter tok vi toget inn til sentrum av Dublin. Ingen av oss hadde forventninger, men ble veldig positivt overrasket. For en kjekk by. Dagen forsvant i shopping og cafebesøk. Husker fra et tidligere besøk i Aberdeen hvor flere kirker har blitt gjort om til bar/resturant; og det var det også her. Gikk inn og tok oss hver vår øl...ikke akkurat munkøl, men det føltes sånn:-) Valgte også en omvisningstur med buss rundt i byen. Her la vi spesielt mest merke til hvor stor Guinnessfabrikken var, og at en av parkene var dobbel så stor som Central park i New York. Fikk veldig mye ut av denne dagen. Der og da ble det raskt bestemt å være vår favorittby nr. 2 etter NY. I ettertid er vi ikke helt sikre, men iallefall blandt topp ti:-)

Ellers har vi lært et nytt triks for å bli kjekt med andre seilere. TA STRØMMEN! Aadne tok strømmen til en av båtene med en feiltakelse, noe som resulterte i at vi ble invitert ombord på middag og vin. Kom oss ikke tilbake i båten før 3 på natta; mette og med et nytt bekjentskap etablert. Det var igjen sol og sommer. Vi drakk rødvin i cockpit, gikk på kino, så i butikker og gjorde klar for seilas til Skottland. Seillivet er herlig dere...iallefall alltid når man ligger til havn:-)

Det er forskjell på folk, ja. Noen er smålige og noen er litt større. (Marius, 7 år).

Dublin til Ardglass: Vi kom oss ut av havna. Begge i godt humør og klar for en natt på sjøen. Det var bekmørkt. Kunne nesten ikke huske å ha hatt et så mørkt seilas siden Atlanterhavet. Aadne var trett etter en lang dag, så det ble min tur til å ta første vakt. Vinden kom fra sørøst så kuttet ut storseilet og startet med full genoa. Så flott, vi suste avgårde i 8 knop. Nidne koste seg nå. Etter en god stund kunne man ikke si det samme for meg. Det regnet noe alldeles, og det kom sidesveis. Et nytt tegn på at vi snart er hjemme. Vinden tok seg raskt opp, og seilet ble revet fortløpende til det kun var ei flik igjen. (Rett før jeg også revet flagget:-) Likevel gikk vi raskt fremover, veldig raskt. Båten ristet. Bølgene valgte også å vise seg, og ble større fra time til time. Situasjonen ble ikke bedre av at jeg holdt på å lese "Left for dead av Nick Ward" rett før avreise. En bok om mannen som ble forlatt av resten av mannskapet midt under den grusomme stormen som skjedde i Fastnet regattaen i 1979.

Måtte bare innse at jeg ikke fikset dette helt alene akkurat da. Aadne ble vekket. Hørte på VHFèn at styrke 4-5 var nå oppe i 7. Jaja, vi hadde nå styrke 8 på Atlanteren; hvor gale kunne det være? For mange seilere er nok en styrke 7 (stiv kuling) bare småtterier. For meg var det til tider litt skummelt, spesielt på grunn av mørke. Opplevdes ikke sånn over havet, men her var bølgene mye krappere, og de brøyt. Bølgehøyden var i gjennomsnitt 4 meter,mens det til tider dukket opp noen vegger bak båten som sikker var 6 meter. Aadne valgte å ta over; eller jeg sa han måtte ta over. Vi fikk bunnet fast bommen, så den ikke slo og slo. Det ble håndstyring hele veien. Begge forsto det var vanskelig å snu tilbake til Dublin å gå mot bølgene som brøyt. Vi visste også at å seile til Skottland ikke var av interesse akkurat da; men hvor skulle vi søke ly? Kartet viste en liten by med navn Ardglass; her måtte det nå gå ann å komme seg inn. Heldigvis var det ikke båttrafikk å ta hensyn til. Møtte en seilbåt som av en eller anne grunn hadde full genoa ute. Det var sprøtt å se på. Den seilte jo ikke imot oss - den fløy. (Fikk senere høre at han hadde mistet roret på den turen). Da det ble lyst var vi begge trøtte, mest Aadne som hadde håndstyrt. Jeg hadde i oppgave å se hva side bølgene brøyt på, men gjorde en dårlig jobb i dette. Så jo ut som de brøyt i hytt og pine. En av bølgene slo så kraftig inn i hekken at jeg tryna rett over på motsatt side. For et smell, hørtes ut som hele båten skulle knuses. Var nok ikke så gale dette heller, men vi likte oss ikke noe særlig. Jeg gikk ned å ropte opp marinaen for å hørre om det var trygt å gå inn. Det var en trang innseiling, så vi var redde for å havne i moloen, på land eller brytende sjø. Ikke alltid lett å gå inn til ukjent og trang havn på le kyst i kuling.  Jeg ropte opp igjen og igjen, men ingen respons. Etter en stund ropte kystvakten opp oss. "Good morning mam. We`ll help you! For noen herlige mennesker. Jeg fortalte vår situasjon, og etter få minutter hadde de ringt opp marinaen i Ardglass og informerte oss om at det var trygt å gå inn.

Vi surfet inn mot land på brytene bølger og dårlig sikt. Så ikke land før under 2 nm unna. Det va smalt og kraftig vind da vi rundet moloen; også fullt av grunner. Det hadde vært en lang, våt og kald natt. Det skulle bli så godt å komme i havn. Klokka var 10.00, det ulte rundt oss og det regnet og regnet. Likte ikke innseilingen på grunn av den sterke sidevinden og bølgene som brøt og brøt til grunnere det ble, men godt å se to menner som stod klar til å ta imot oss. Vi skulle selvfølgelig ligge mellom to andre båter, men dette stresset oss ikke. Har fått en grei rutine på hva vi skal gjøre når vi annkommer ukjente havner, og Aadne har god kontroll på båten. Jeg fikk kastet en av trossene i land, men ide jeg skulle gå å få kastet den andre, begynte båten å riste noe voldsomt. Aadne ropte at noe var galt. Sidevinden tok tak i båten og på sekunder lå vi på tvers. Kanarirugler og pinnsvin... hva var det som skjedde??? Flere kom til for assistanse, og sammen klarte vi å dra båten på plass uten skade på noen eller noe. Litt flaks at det som gikk i stykker skjedde da vi hadde fått en av fortøyningene i land. Tok oss 11 timer i uvær fra Dublin til Ardgrass i Nord Irland. Seilt med en gjennomsnittsfart på 6 knop for kun en liten flik av forseilet; noe vi syntes var bra.

Kun en ting holder på en båt -UTGIFTENE (Stein fra Bifall, 30+)

Ardglass: Vi må ha sett trøtte, våte og kalde ut; for så raskt vi var fortøyet kom en fra nabobåtene med nykokt kaffi. Jeg som ikke liker kaffi i det hele tatt, slukte tre store slurker på rappen. Der og da smakte det bare fantastisk. I ettertid er jeg sikker på at det ikke var kaffien som smakte så godt, men vennligheten og empatien smakte helt nydelig.

Aadne starter igjen motoren, og båten ristet. Giret laget en ekkel lyd da han beveget på den, og vi trodde girkassen var ødelagt. Fikk snakket med havnemesteren som skulle gi bekjed til en mekaniker. Klokka 20.00 på kvelden samme dag kom hjelpen ombord. Han konstanterte på minuttet at girkassen var ok, men propellen måtte sjekkes. I en vanntemperatur på 15 grader, fikk Aadne på deg snorkleutstyr og hoppet uti. Så sant så sant, propellen hadde knekt. Kun et av bladene stod igjen, og det var nesten også knekt. Sa at vi hadde en ekstra propell, men den må bli montert mens båten er på land. Dessverre er det ingen mulighet å få båten på land her, så da var det bare å komme opp med en annen løsning.

Vi ble raskt imponert av irènes hjelpsomhet da vi kom til landet, men ingen slår mekanikeren og alt-mulig-mannen Rickie. Han stod på for oss morgen til kveld. Til slutt viste det seg at vi måtte få ny propell spesiallaget, og sendt fra England. Etter våre erfaringer fra Karibien tenkte vi at dette ville ta minst en til to uker, og humøret sank en smule. Så feil kunne vi ta. Vi kom inn en onsdag. Torsdag ble den nye bestilt, laget og sendt. Samtidig ble den ødelagte tatt av med hjelp av en annen grei mann med dykkerutstyr. Lørdag snorklet Aadne ned og monterte på den nye! 3 dager!!! Bare et ord: Imponerende. Alt ordner seg jo på et vis - alltid. Skulle vi likevel gjort denne turen igjen, hadde vi hatt med oss dykkerutstyr, våt - og tørrdrakt.

Den lille ventetiden brukte vi til å lese bøker, snakke med folk, gå turer og drikke masse kakao. Fredagen tok vi oss også en dagstur til Belfast.

Belfast: Etter en times busstur kom vi oss til Belfast. Vet ikke helt hva vi hadde forestilt oss, men ble ganske overrasket over hvor fin den egentlig er. I sentrum var det ingenting som minnet oss om den årelange konflikten som har pågått. Hadde blitt foreslått å ta turistbuss gjennom byen, slik en også kom til de konfliktfylte områdene. Det pøsregnet likevel så mye at vi kuttet det ut. Var så sikre på at det ville ta lang tid før propellen kom, så vi kunne bare ta bussen inn igjen en annen dag. Nå ble det aldri slik, så angrer jo litt da det sikkert hadde vært veldig interessant. Gikk bort til Europahotellet. Det skal være det mest kjente hotellet - bombet 42 ganger! Ellers tok vi pariserhjulet som står midt i sentrum, og fikk en god 15 minutts oversikt over byen fra 60 meters høyde. Hadde en kjekk dag, men litt formye regn til at vi fikk sett så mye vi ønsket. Noe vi derimot la veldig merke til var hvor godt de stengte butikkene. Har ikke sett slik siden Mexico City. Plutselig var det bare "garasjeporter" over alt. Belfast var en by vi godt kunne tenkt oss å sett mer av, men slik ble det nå ikke denne gang.

Fra Ardglass seilte vi opp til Banger og la oss for anker til tidevannet var på vår side. Var litt trist å si farvel til Irland - hjelpsomhetens land; men kan jo bare komme tilbake en dag...med eller uten båt. Dagen etter heiste vi fulle seil og hadde et av de flotterste seilasene vi noen gang har hatt. Gikk i 6 til 8 knop hele veien til Skottland; selvfølgelig også med hjelp av tidevannet. Selv om vi seilte på kryss (mot vinden), ble det liten omvei for strømmen førte oss på rett kurs. Dvs. at vi seilte høyere enn båten teknisk sett skal kunne seile. I teorien helt umulig, men med 4-5 knops strøm inn på siden gikk dette veldig fint. 2 små hvaler svømte forbi, mens sel etter sel stakk hode opp og ønsket oss velkommen til et nytt land. Vi fikk virkelig øynene opp da vi kom nærme land. For et fantastisk landskap. Norge er jo flottest - ingen land over eller på siden...men gjett om vi gleder oss til å se mer av Skottland!

Man kan enten bake brød selv, eller kjøpe det brukt i butikken (Ulrich, 6 år).

Campbeltown: For å komme oss til Caledoniankanalen som går gjennom hele landet på tvers, var planen å først gå gjennom Crinankanalen. Dette fordi det passet fint med ruta, den er kjent for å være veldig flott; og for at vi da skulle slippe å ta så mye hensyn tid tidevann, støm og vind. Crinan kanalen er ikke så kjent for mange som Caledoniankanalen er. Den ble bygget i 1805, og man må selv håndtere slusene. Selvfølgelig var det første vi fikk høre da vi la til kai i Campbeltown at den var blitt stengt grunnet tekninske problemer. Bare det som manglet akkurat nå! Den har vært i drift 200år, men når vi skulle gjennom måtte bare en av sluseportane bli sykemeldt! Kan jo være de har fiksa litt på den gjennom årene da; men det opplevdes veldig "typisk" at det skulle skje med oss akkurat nå!?

Vanskelig å forklare uten å se på kart, me siden vi ikke kan gå gjennom den for å komma oss til Caledonian kanalen, må vi gå rundt et nes og opp. Her er det mye mer tidevannstrømmer å ta hensyn til. Det har vært nordavind i flere dager nå, noe som gjør at vi ikke kan seile videre enda. Få 20-30 knops vind rett imot, med vindkast opp i 40 + tidevann kan vi riskerere å gå baklengs:-) Så galt er det nok ikke. Aadne beskrev det derimot slik: "Seile me nordover i dette været e det som de gangene du virkelig vil te Ikea , men det mangler bensin på bilen og du må skyve den heilt frem te butikken, bare for du har så lyst å handla der akkurat den dagen!?" Vett ikke om denne forklaringen er helt logisk for alle, men jeg forstod veldig godt hva han mente. Fikk en enda bedre forståelse da båter som skal samme vei som oss, prøvde seg men kom tilbake igjen midt på natta. Det er været og båten som bestemmer uansett, samme om man er enig i det, eller ikke. Kan likevel være en tålmodighetstest, så gjelder å stoppe opp og tenke over hvor flott det egentlig er. Hva gjør det egentlig om man kommer en dag eller 10 senere til neste mål hvis det ikke går ut over noen, eller noe??? Ingen verdens ting. Det er bare uvant med denne mananafølelsen. Tenk hvis vi ikke klarer å komme inn i det hektiske tempoet som føres hjemme? Tenk om vi rett og slett har blitt kronisk late? Nei, hverdagen slår oss nok rett i ansiktet så raskt vi setter beina på norsk jord....ingen grunn til bekymring. Hjem komme vi jo uansett.......Lover nå me kommer til middag på julaftå mor - True story:-)Selv om ikke alt går etter planen, er jo det en av frihetene med å gjøre dette. Definisjonen på "frihet" er vel derimot forskjelling. Som en av seilerene vi har møtt på veien sa: Hvis frihet med å seile betyr å ligge værfast i en liten bukt, eller vente ukesvis på en del i ei havn; så har jeg så mye frihet som det er mulig å ha:-)

Det er en av disse dagene.....

Dagene hvor alt virker grått og trist. Det uler i mastene, regner sideslengs og tåka henger som et fuktig teppe på himmelen. Ingenting går som planlagt. Datoen viser august, men oppleves som oktober. Hvor forsvant sommeren henn? Vi var der jo nettopp...fanget midt oppi sol og varme. Har det noen betydning? Absolutt ingen verdens ting. Det er jo bagateller. Varme klær har vi nok av, selv om de ikke fungerer som de skal på meg. Vi møter fortsatt nye mennesker selv om det regner. Aadne koser seg med sin nye hobby - spleising av tau. (Seilerguttas form for håndarbeid:-) Jeg har det supert med tegning, klipping, lesing og liming. Ut fra værmeldingen blir det nok videre seilas nordover i morgen den 8.8.08; ett skritt nærmere de 28 slusene vi skal gjennom. Sies å bringe ulykke å starte et seilas på en fredag, men tror vi fikk den "ulykken" på forhånd med at Crinan er stengt:-) Gleder oss.

Det er ikke bare jordkloden som er som en sebra omtrent, det samme er seillivet. Det kan oppleves kaldt, grått og vått; men mest av alt fargerikt, utfordrende og spennende. Det beste av alt - vi er så heldige som har mulighet til å gjøre denne turen. En ubeskrivelig opplevelse som ingen kan ta ifra oss.

Skjelettet er på måte vår indre støtte (Sander, 7 år)

Høsthilsen fra Skottland

Nina & Aadne