"Å seile er som å stå på skrå i en kald dusj og rive istykker tusenlappene" (kjent sitat)

DET SOM IKKE SKAL SKJE - SKJER!

Itte at me måtte bestilla ny inverter fra Frankrike, ville det som sagt bety at me fekk møje lengre tid her oppe i nord, enn først planlagt. Det er det som e så spennande, fasinerande og frustrerande med seiling. Me vett liksom aldri ka som skjer, eller nå det skjer. Først og fremst er det vær, vind og båt så bestemmer. Det er så mye uventa som kan skje; og på ett eller aent tidspunkt skjer det. Det blir sagt ein e sjef over egen skute; men egentlig er det rettere sagt at skuta e sjef øve deg!

Det va uvisst kor lang tid det ville ta før inverteren kom. Kanskje 3 dager; kanskje 2 veger? Me ønska ikkje å ligga i havna til Road Town på Tortola, da dette e dyrt. Me passa heller ikkje inn på siå av cruiseskip og rike amerikanere med båtar på størrelse med Mosterøy på tvers; eller rettere sagt 50 - 60 fots båtar i mangemillionerklassen. Her gjekk heile "crewet" med like klær heila tiå og snakka med samme tonefall. Som en gjeng med nikkedokker kor "pappa" betaler. Selvfølgelig er det mange kjekke av dei og; og de e hjelpsomme og svare på spørsål uten problem.

Me starta motoren og gjekk over te White beach på sørsiå av Jost Von Dyke. Det var ca. 20 båter som låg der, mest katamaraner. Forstod raskt koffor det ikkje va mange seilbåter. Innenfor revet var det grundt - veldig grundt. Ein liten dønning og me tok i bunn med kjølen. Her var det bare å komma seg vekk, samme kos nydelig og postkortaktig det såg ud. Gjekk så videre te "Little Harbour". Her valgte me å ligga for moring (festa te ein boye), då det var ein god del vind og dønninger. Heldigvis roa været seg på kvelden, og me fekk montert opp genoaen og storseilet som hadde tatt heile akterlugaren av plass. Dagen etterpå ville me tebake te Tortola, og seila halveis rundt øya og så tilbake te Virgin Gorda. Me gjekk for motor ca.20 min bort te ei flott litå øy (sikkert ikkje mer enn 15 min å gå rundt heile holmen). Her ville me stoppa og bada; dette va jo uten tvil ein ny "postkortplass". Det va ca. 10 båter som lå for anker nærme standa. Me lirka oss forsiktig inn mellom 2 båter og fekk sluppet ut ankeret, som festa seg godt i sandbunnen. Me syntes likavel at vår båt var for nærme ein aen båt, og ville derfor flytta oss lengre vekk. Eg satt i baugen klar te å heisa opp ankeret. Aadne ska kjøra båten bakover då han oppdager at ingenting virker. Båten blir tatt av strømmen og me går rett mot den andre båten uten at me kan gjør någen ting som helst. 3 meter - 2 meter - 1 meter. Eg tar i rekkverket te den andre båten, og på et fantastisk vis så unngår me kollisjon 5-10cm ifra. Båten vår veier 5 tonn, så heldigvis va stømmen på vår sia, og me kunne pressa den vekk. Hvis ikkje hadde det jo vært umulig for oss å holda 5 tonn. (Sjøl om me e Pippi og Supermann). Nidne drev vekk fra båtane, snorklerne og strandå. HELDIGVIS! Aadne får på seg snorkel og dykkermaske og kikker under båten; det utenkelige har skjedd. Me har mista propellen. PROPELLEN!!! Eieren av båten me holdt på å krasja med satt på standa og såg me hadde problemer. Han kom ut te oss med dingien sin; og sa han sko hjelpa med å leita etter propellen. Me fekk opp seilå (som nå va vår einaste styring), og fekk kommet oss nærmere inn mot land kor det va grundt nok te å sleppa anker. Fekk ut ankeret godt ifra de andre båtane, og så var me 5 stykk som snorkla etter propellen. Sikten va elendig; og det va mer for å ha gjort et forsøk, enn at me hadde troen på å finna den igjen. Hadde bare med å innse at vår 15000kroners propell hadde gått i gave te Nemo og vennene hans; kun 3 dager etter den blei montert.

Me fekk seilt båten te nærmeste havn (Soopers Hole), ca. ein time unna. Her visste me det va mulig å få hjelp te å montera på den gamle propellen; samtidig som det sko være ei trygg havn å ligga i med tanke på vær og vind. Me stirra godt på kvarandre og tenkte nok det samma då me såg adle båtane (telte 50-60 stk). Der kom me inn for fulle seil. Det va dette me hadde snakka om at me måtte øva på, og på sekunder e det bare någe ein måtte gjør. Me klare å seila inn på kryss mellom båtane. Aadne styrte og eg stamma inn skjøtene så godt eg kunne. Me torde ikkje å prøva på å få tak i ein moring med alle båtane rundt; så her var det bare å sleppe ut ankeret. Det var for dypt, og vankelig for få godt feste. Merka at me dregga. Aadne kalte opp marinaen på VHFen etter hjelp; men i mens fekk eg ropt på en mann som kom kjørende forbi med dingi. Fortalte han problemet, og ba han om å gi beskjed til den store båten me drev imot. Det går ikkje lang tid før kapteinen av den store båten kommer kjørende med en stor dingi med ein motor på 60 Hk. Me gir han et langt tau som han fester til båten sin. Aadne styrer, mens eg trekker opp ankeret. "Stive" trekker oss mellom adle båtene flere hundre meter inn i havnå, til ein sikker moring. Etterpå ga ann oss "haik" inn te land, si me ennå ikkje har fått oss dingi. Aadne hadde totalt roen og kontroll heila tiå, og heldigvis forstod eg ikkje heilt "alvoret" i ka som skjedde før etterpå. Me fant ud at me e et godt team når uhellet først e der; men eg merker eg ennå har sinnsykt mye å lære når ein skal håndtere uventede situasjoner i ein båt. Eg e og takknemlig for det e folk som hjelper oss om nødvendig. Det finnes jammen engler på denne jord (go Martha og engleskolen, hihi)! Det e bare høyrealbuen te begge som fekk gjennomgå i uhellet; ellers ingen skade skjedd. (Elin: eg har blåveis på 8cm i diameter på albuen min!!!)

Tusenlappene er revet istykker...og me var ikkje så heldige som Tussi likevel.... fekk oss et aldri så lite jordskjelv :-)

Det e nå 3 dager si me mista propellen, og me ligge ennå for moring i Soopers Hole på Tortola. Aadne og ein mekaniker har fått snorkla ner og montert på den gamle propellen. Bob (mekanikaren) har og vært så grei å låna oss kajakken sin; så nå komme me oss te og fra land i ein fart. De fleste kjenne oss godt igjen der me legge for kai med ein kvide kajakk mellom adle dingiane.

(Marianne og Per Jarle: Glede oss te kajakkturer med dokke, knallkjekt).

I går fekk me oss ein goe nyhet om at me får tilsendt inverteren fra USA istede for Frankrike; så satser på den e i Road Town innen onsdag. Skal få den montert; ha middag med båtmegleren; og så e det avgårde te St. Maartin før neste helg, hvis været tillater det.

PS: For de som har skrevet mail te oss og sagt det va nå godt at det ikkje skjedde midt i Atlanteren, må me nok sei oss heilt uenige. Me ville mye heller at det sko ha skjedd midt ute på havet kor det ikkje va någe fare for andre båter, andre folk og Nidne som bare var 100 meter fra land. Ikkje minst va me glae for å ha montert seilå kvelden før. Det e nå iallefall vår meining :-)

Karibia e bedre enn forventa. Her e både sol og varme, rastafarier, hulahula-musikk, goe øl, flott natur og litt action. Aadne lærer meg og mer og mer om seiling for kvar dag som går; så dette e bra.

Propellklemmer fra hu Nina og han Aadne

NB! I dag funka bokmål blanda med dialekt best...æ kjente det på mæ...:-)