Hjelp!

Sa jeg det høyt eller var det bare en tanke? Leser 03.00 på GPSèn. Det er svarteste natta da månen igjen har valgt å holde seg sjult. Selv om øynene har vendt seg til mørket, ser jeg såvidt hendene mine som holder godt fast på rattet. Det er regn og kaldt i lufta. Alt uler, nesten skriker rundt ørene mine. Masta uler, flagget jobber febrilsk i alle retninger, båten flyr. Jeg ser ikke bølgene rundt meg; kun det hvite skummet som kommer susende ned i brusende striper fra bølgetoppene. Ser og det bruser hvitt bak med hekken. Er påkledd med flere ull-lag, seilklær, lue, skjerf og støvler; men fryser så det kjennes langt inn i de minste nervebaner. Jeg setter Alfred på for å skifte til tørre hansker, da en ny bølge slår over bauen, og sjøspruten treffer meg rett i tryne som en kraftig vannpistol kjøpt på Toys`r`us for 249,90. Et lite øyeblikks uoppmerksomhet hvor jeg har nok med å tørke det salte vannet bort fra øynene kommer en ny bølge inn på siden og vrenger båten så den smeller i skroget og den legger seg godt over. Velger dermed å gå litt ut av kurs for å kunne "bryte" gjennom bølgene istede for de kommer rett fra siden. Det er ingen storm. Kuling rundt 25- 30 knops vind, opp mot 35-40 i vindkastene. Bølgene er ikke høyere enn i gjennomsnitt 3 - 31/2 m. Likevel kommer det noen bølger innimellom hvor man må bøye hode godt bak og ser opp på en stor mørk skygge. Oppleves som å sette utfor tømmerrenna i Kristiansand dyrepark, før Nidne igjen stikker nesen opp - og vi er på en ny bølgetopp igjen. Kjenner at båten sufrer på bølgene. Våt og kald sitter jeg der i mørket og venter på at en skremmende følelse skal komme. Som jeg forventer å være redd. Det gjør den ikke. Ikke ble jeg skremt heller. Tror mer det lille sekundet jeg tenkte "hjelp" var en automatisk reaksjon på noe uventet. Noe jeg ikke var forberedt på skulle skje akkurat mens jeg stod å skiftet hanser i cockpit. For hva ville et lite rop om hjelp ut i mørket gjort? Aadne lå i sin dypeste søvn i akterlugaren. Ingen båter, land eller andre skapninger i nærmeste omkrets. Samme hvor store bølgene skulle være der jeg satt, hvor mye vinden blåste eller hvor kald jeg en gang var ,hadde det liksom ingen betydning. Akkurat der og da gjaldt det bare å sitte fastspendt med sikkerhetsline og " go for the ride". Så satt jeg der fasinert av naturens mektigheter og oppdaget plutselig at jeg tar meg i å synge høyt en sang ei venninne sendte som tull noen dager i forveien:

Jag trodde anglarna fanns bara, bara i himmelenJag trodde anglarna fanns bara, bara i himmelen. Men det var innan jag møtte deg! Nu har jag en angal her hos mig..Det var en helt vanlig dag,Men just den da'n møtte jag..Den jag trodde aldri fanns..I min varld nogon stans.Jag trodde anglarna fanns bara, bara i himmelenJag trodde anglarna fanns bara, bara i himmelen..Men det var innan jag møtte deg! Nu har jag en angal her hos mig..Øver grensa måtte je.. for å finne sjelefred.Og nå føler jeg meg hel.. du er min tvillingsjel!Jag trodde anglarna fanns bara, bara i himmelenJag trodde anglarna fanns bara, bara i himmelen..Men det var innan jag møtte deg! Nu har jag en angal her hos mig..Jag trodde anglarna fanns bara, bara i himmelenJag trodde anglarna fanns bara, bara i himmelen..Men det var innan jag møtte deg! Nu har jag en angal her hos mig..Men det var innan jag møtte deg! Nu har jag en angel her hos mig.. 

Vær & vind: Før vi reiste ned spurte flere oss om vi skulle krysse atlanteren, eller sende båten hjem med frakteskip. Det neste spørsmålet var om vi skulle gjøre det bare oss to. Vi fikk blandede reaksjoner på våre svar. Ja, vi skulle seile båten hjem kun oss to. Dere er galne, dere er tøffe, dere er modige, dere er unge, hvor får dere pengene fra, hva med huset, hva med jobbene..... Spekteret var der fra rene galskapen til skulle ønsket jeg kunne gjøre det selv. Likevel ble det vanligste spørsmålet: hva med været over havet? Ja, det var jo også noe vi lurte på mange ganger.

Da vi la opp en grov reisplan i januar, var det meningen vi skulle gå til Azorene via Bermuda. Det er jo det vi har lest at de fleste gjør. Da vi kom til Antigua og begynte å laste ned værfiler, så vi at det ikke var noe smart trekk for vår del å gå opp dit. Forstår nå hvorfor Bermuda blir kalt "tha gail magnet." De fleste går nok så langt nord for å være sikre på å få vind. For vår del var det mye viktigere å komme så trygt over som mulig. Bunkret opp båten for diesel slik at vi kunne gå 10 døgn for motor hvis vindstille. Det viste seg og ikke være nødvendig, men en god trygghet. Vinden holdt seg stabil de 2 første ukene. Vi gikk for det meste for fulle seil; men fant ut etterhvert at båten gikk bedre da vi hadde et rev i storseilet og full genoa. Var det virkelig så greit å krysse et hav? Våre forventninger var jo stikk motsatt. Det vil si at det været vi hadde i Karibia trodde vi å skulle få på Atlanteren, og omvendt. I 14 dager var det mer eller mindre sol hele tiden, dønningene var lange og ikke mer enn rundt 2 meter. Fikk bare en kraftig squall på hele overfarten. Vi kunne virkelig prioritere komfort fremfor fart, for der ute koste vi oss skikkelig. Om vi brukte 18 eller 27 døgn var liksom totalt urelevant.

Hver dag opplevdes som det liksom ikke kunne være sant. Skulle vi virkelig få så fine forhold hele tiden? Selvfølgelig ikke:-) Uværet kom. Skal vel godt gjøres å krysse helt over uten å oppleve noe ruskevær. Likevel har vi ingenting å klage på. Kulingen varte kun i 3 døgn før vi var i havn. Kjente godt vi hadde en kaldfront på slep, men vi slapp å bli "truffet" av den. Noe vi er veldig glade for. Dagene som følgte etter at vi var kommet inn i havn, kom den ene båten etter den andre inn med ikke de aller beste opplevelser. 3 båter ble slepet inn på rekke og rad da motorene hadde sviktet der ute i uværet. Flere kom inn sjøsyke, med ødelagte seil og andre vesentlige deler som bør fungere på en båt. Flere som kom inn var så slitne og båtene lakk som ei sil at de gikk rett og la seg inn på hotell, og der tror vi fortsatt noen av de ligger og sover:-) Etter hvert som vi har blitt kjent med folk her i Horta er det første alle snakker om hvor tøft det var de siste dagene før havn, men etterhvert kommer det frem at de fleste har hatt mye flott og. Spennende og høre om alle historiene, om uværet og problemer; men vi må ikke glemme alle de fantastiske dager de fleste av oss også har hatt. For hadde det vært så røft hele veien som de fleste snakker om og husker best, tror jeg ingen hadde krysset et hav flere ganger???

Vil her sende en stor takk til Mads Christensen fra www.frivind.no for en fantastisk hjelpsom og profesjonell væroversikt hver dag over havet. En ekstra takk for din tålmodighet mot oss som velger komfort fremfor fart:-) Du er herved annbefalt på det varmeste fra oss ombord på Nidne.

Mat: Må bare krype til korset og innrømme at det er og blir Aadne som har kontroll over grytene; også ute på havet. Heldigvis er ingen av oss kravstore i matveien, og dermed var favorittmaten de 19 dagene makaroni med pepper på. Etterfulgt av boksmat og nudler. Superenkelt å lage i litt sjøgang, lett å spise selv om matlysten ikke er på topp, og man blir stappmett. Bakingen delte vi på, selv om Aadne var nok ivrigst også der. Mest fordi han hadde lyst på noe godt, etterfulgt av å måtte ha noe å gjøre på. Mens jeg er veldig glad i bøker, åpnet ikke Aadne en eneste en. Da gjelder det jo å fylle tiden med noe annet - dermed ble det mange kanel i svingene- eller skillingsboller som bygutten liker å kalle de.

Etter slik ensidig kosthold, var båten nesten like full med diverse matprodukter da vi kom frem til Faial. Dermed har vi nok mat helt til vi kommer hjem; må bare ha litt pastapåfyll. Tror vi begge kommer til å sette ekstrem stor pris på potetmiddager når vi kommer hjem. Har fått variere kostholdet mer her på Azorene. Merker vi har kommet tilbake til Europa - hvor alt etter vår mening smaker bedre...

Søvn: Alle vi har lest og snakket med om å krysse et hav, har inngått en døgnrutine mellom mannskapet ombord. Dette for å få en god døgnrytme, og mest mulig søvn. For oss har dette aldri fungert. Vi har aldri hatt helt lik døgnrytme, og det har vi heller ikke ombord. Når vi er hjemme er det nesten alltid jeg som legger meg først, mens Aadne er et typisk "nattmenneske". I Karibia var det stikk motsatt. Mens Aadne var stuptrøtt i åttetiden på kvelden, kunne jeg fint være oppe til 1-2 på natta. (Han stod derimot opp i 6 tiden, mens jeg i 8-9 tiden + +). På havet sov vi derimot når vi var trøtte. Heldigvis var vi ikke så trøtte samtidig! Det kan jo også skyldes at jeg gikk på Karibiatid, mens Aadne gikk på UTC tid:-)Var det derimot fare for at den som var på vakt kom til å sovne, hadde vi alarm på radaren, samtidig som vi brukte "eggkoketimer" som ringte ca. hver 15 min. Begge hadde lange vakter hver, slik at den som sov fikk gjøre det lengst mulig. Aadne hadde ofte litt lengre enn meg, da han ikke klarte å sove lenge om gangen. En slik "rutine" fungerte perfekt for oss, men forståelig nok ikke for alle. Hadde nok også vært annerledes hvis været hadde vært mye røffere. Da blir en jo raskere trett, og trenger oftere pause. Viktigst må jo være at hver båt finner sine rutiner som fungerer for dem. Vi følte oss ikke spesielt slitne på havet, men legeme var tydeligvis gått tom for brennstoff da vi kom til havn. De første 4 dagene sov vi mer eller mindre hele tiden.

Tanker & fantasier: Jeg var overbevist om at min fantasiproduksjon ville ta fullstendig overhånd på disse tre ukene på havet, men det har vist seg å være stikk motsatt. Fantasiene som skulle ligge latent i kroppen tok seg kronisk hvile. Klarte ikke dikte en liten tullesang en gang. Selvfølgelig dukker det opp rare tanker som bl.a: lurer på hva klasseforstanderen jeg hadde på barneskolen har til middag i dag, leste om når blir huden så tørr at man må smøre den med tålmodighet og fikk mange tanker rundt det, har delfiner en kongressforsamling 41N035W?, hvor stor sannsynlighet er det for at jeg blir truffet i hode av en flygefisk?, hvor mange små makaronibiter må en voksen mann spise hver dag for å bli mett?, tenk hvis havet plutselig blir knall rosa? Håper havet plutselig blir knall rosa! Hvordan oppstod uttrykket: det regner katter og hunder? Har noen sett det regner katter?? Håper det da regner noen kattunger ned i cockpit så jeg har litt underholdning på nattevaktene!

Det er så lite intrykk en får der man sitter og stirrer på blått, blått og atter blått. Heldigvis dukket det ofte opp delfiner som vekket oss ut av døsigheten. Når jeg plutselig sitter å synger på en sang fra Ole Ivars så sier det vel litt om hvor sprøtt det til tider blir der ute i intet. Jeg er absolutt ikke fan av danseband; men skal heller ikke snakke stygt om det da de får meg til å smile med tekster som "du er tykk som en julegris" og "trodde anglarna fanns bara, bara i himmelen." Så million takk Svanhild for du fikk meg til å synge og le for meg selv midt under en kuling i kullmørke 500nm fra land:-)

Mars og Venus ombord i båt: Vi kjenner hverandre godt, kanskje for godt:-) Styrker og svakheter hos begge er åpenlyst. Begge vet når vi bør tie stille, og når vi må gi beskjed. (Ikke at det alltid blir praktisert). Ingen av oss var redde for at det bare var oss to ombord i en liten båt midt ute på havet med tanke på "å gå hverandre på nervene". Når vi kun er to ser vi mindre til hverandre, enn om vi var flere ombord. Dette fordi den ene sover somregel mens den andre er på vakt. Opplevdes derfor mange ganger som hver av oss seilte alene over. Da vi først tilbrakte noen timer ilag hver dag, var jo det bare kjekt. Snakket litt om å få med oss et tredje mannskap, men er veldig glade for at vi ikke gjorde det. Hadde kanskje vært godt på nettene,men å ha en fremmed ombord på dagtid kunne vært en stor utfordring og irritasjon hvis vi ikke kom godt overens. Ville jo også være godt og vært flere hvis det hadde vært røft vær over hele overfarten; men vi hadde drivanker til å legge bi hvis begge endte med å bli totalt utslitt. Kanskje en falsk trygghet når ingen av oss vet hvordan det vil oppleves i praksis, men slike sjangser må en jo bare ta når man velger å gjøre dette. Som regel vil det alltid gå godt; og vi mener fortsatt det er mye større risiko og ferdes i trafikken rundt om i verden; enn å sitte 2 stykk i en 35 fots seilbåt 1000nm fra nærmeste land. Som det sies: forberede deg på det verste, og håp på det beste!

Hva har vi sett og opplevd: Hva kan man se og oppleve der man sitter i en blå boble? Vi syntes å ha sett en god del over. Var jo litt bekymret for å få store hval for nærme båten, eller at containere skulle flyte i vannet; men den redselen ble glemt så raskt vi la fra kai på Antigua. Likevel er det jo tankevekkende at ca. 90000containere forsvinner hvert år! (Fatter fortsatt ikke at et så høyt tall kan være sant, men det sies ut fra statestikken??). Hvor blir de av??? Hvor lenge kan de flyte før de synker? Det vi derimot så mer av enn vi hadde trodd var boss. Alt fra dør, bord, tønner, plastikkposer, isoporbiter, antenne og plastikkflasker. Delfiner besøkte oss mer eller mindre daglig; opp til flere ganger. Det samme gjorde de portugisiske krigsskipene som vi så mange hundre av. Fasienerende og dødelig skapning. Hadde lest om at de lignet på flytenede plastposer. Det får jeg ikke til å stemme da de var så små. Ikke større enn et halvt pitabrød. De var gjennomsiktige med et lillaskjær og fløt forbi båten en etter en. Her fristet det ikke å bade!

Selv om vi ikke hadde fått en eneste fisk i Karibia valgte vi å gi det en ny sjangse over. Slengte ut to fiskeliner bak båten, og ende opp med å få en sverdfisk på over 2 meter med sverdet og en wahoo. Sverdfisken rekner vi med veide rundt 40 kg da den va tyngre å løfte enn 2 vannkanner på 20 liter hver. En stor opplevelse å få ombord, men for et blodbad i cockpit. Dessuten fikk vi litt vondt av oss da vi ikke klarte å spise mer enn et stort stykke. Trøster oss med at en hai eller annen storhet har fått seg et kongemåltid! Etter en ukes tid var det slutt på fiskelykken da linene tvinnet seg rundt propellen. En natt måtte vi reve storseilet da det kom en squall. Hadde nok forliten fart til at Alfred klarte ikke å holde styringen. Det endte med at båten gikk i sirkel 360 grader og propellfangsten var et faktum. Seilte videre hele natta, men da sola kom opp var det bare for Aadne å få på seg sikkerhetssele, dykkermaske og komme seg under båten. Det tok fire dykk for å skjære oss løs med brødkniven. Begge var glade da det var over.

Vi hadde ikke avtalt følge med andre båter da alle i Karibia var større enn enn Nidne, og ville seilt fra oss i løpet av en dag. Vi var likevel ikke alene der ute. Har ikke tall på hvor mange båter vi så, men et gjennomsnitt på 2 i døgnet er nok ikke å ta for hardt i. En natt så Aadne 10 båter! Så ingen hvale eller store skummeheter. Opplevd squall til blikkstille, sett holo, millioner av stjerner og flotte solned - og oppganger. Siste to døgnene var vi uten do da det ene røret var totalt sammengrodd av kalk. Aadne gjorde et tappert forsøk med å slå det opp med et kosteskaft, i et resultat av at røret sprakk. Litt slitsomt siden det også var kuling; men egentlig en bagatell i det store og hele. Vi fikk trenet godt lattemusklene da vi satte fantasiene i gang for hvordan å takle denne utfordringen; og det var jo verdt hele greia. Har vel enda ikke hørt om noen båtfolk som ikke har en eller annen dohistorie? Så kan en jo stille seg spørsmålet: Hvordan klarer mennesker å bygge raketter som sendes til månen, men ikke få til et båtdo som fungerer godt over litt tid????

Atlanterhavet er stort, et av de største hav på jordkloden. Det ser også veldig stort ut på kartet, og når en sier ordet "hav" tenker man stort. Så hva gjør at folk vil krysse hav uten at det gjelder frakt og import av varer? Hva gjør at "vanlige" mennesker legger ut i en liten båt over en strekning som er så stor? Vi har ikke svaret. Nyskjerrighet, spenning, nye opplevelser, teste tålmodighet, egne grenser og utfordringer var nok blant den største drivkraften vår. Hva mestrer vi? Det at vi også hadde kjøpt en båt i Karibia som vi ville frakte hjem på egenhånd, var en annen del. Etter å ha gjort det selv, er det likevel fortsatt en gåte. Hva var det virkelig som drev oss til å gjøre dette? Når startet egentlig ønske om å krysse et hav? Egentlig så kom det vel bare som en naturlig del av prosessen med å kjøpe båt og seile rundt i Karibia noen måneder. Ville vi gjort det igjen? Ja, hvorfor ikke! Eller??? Det er jo så mye annet vi også skal få tid til før tennene blir erstattet med gebiss; så tiden får vise. Akkurat nå føles det ikke så stort det vi har gjort. Her på Horta har jo alle gjort det (mange opp til flere ganger), som om det var like vanlig / - uvanlig som å ta buss til jobb. Det er jo også et stykke igjen før vi er ferdige med dette havet; så får nok mer tanker om hva vi synes om havlivet etterhvert.

Azorene: Dette er 9 øyer som ligger ute i Atlanteren. På grunn av deres plassering er de enda ikke et stort turistmål, men det kommer nok. Vi valgte å gå først til Faial, da dette er øya de fleste havkryssere går til. En annerledes, men god opplevelse å komme til havn. Det føltes jo så "normalt" å være der ute, så da vi kom på land føltes ting plutselig unormalt, men enkelt og godt. Ikke minst stille. Ingen bevegelser som slengte deg veggimellom. Her er kjente Peter`s sportsbar som er den store møteplassen for alle seilere. Et annet varemerke for seilere på denne øya er å male et minne på kaia om at du har vært her. Første mann som seilte alene rundt jorda, Joshua Slocum, malte en hilsen på muren da han kom innom Horta, og siden har det blitt en tradisjon. Det sies jo selvfølgelig at hvis du ikke maler på muren vil det bringe deg ulykke på veien videre, så her var det bare å finne frem utstyr og male i vei. De som nå kommer til Horta kan dermed se en liten hilsen fra oss ombord på Nidne en stund fremover. Kanskje i flere år:-)

Vi har nå vært her i 9 dager, og aldri har tiden gått så raskt. Vi trives kjempegodt og har det så sosialt at timene i døgnet ikke strekker til alt vi vil gjøre. Nå gleder vi oss stort til besøk av mor og far som skal være med oss i 2 uker. Vi blir først å være på Horta, deretter går nok turen over til Terceira, før vi avslutter på hovedøya hvor mine foreldre også har hotellrom. (Som vi setter stor pris på de har leiet til oss, hihi...neida, kan ikke svikte Nidne). Rundt 1 juli går turen videre til Irland, men kanskje en kort stopp i Spania og Frankrike for å korte ned etappene og redusere risikoen for å komme i uvær. I Irskesjøen blir utfordringen alle strømmene og tidevannet. Kommer til å ta det rolig oppover og over til Skottland hvor vi skal krysse Caledoniankanalen. Tilslutt står kanskje den største utfordringen for turen- kryssing av Nordsjøen. Satser på å legge til kai ved hotellet på Mosterøy 8-9 august, men det står for det meste på vær og vind; så ingenting er avgjort. Har deretter fått båtplass på Åmøy. Blir dermed øyboere igjen for en stund...kjekt:-)

God sommer alle sammen

Gratulerer med dagen alle juniblomster

Havhilsen fra havfruen og havpjokken