KARIBIA - takk for denne gang. Håper vi møtes igjen:-)

"BELIVE IN THE MAGIC OF YOUR DREAMS"

ANTIGUA

Planen var å møte Svanhild og Raymond på Antigua i februar. Vi klarte ikke å holde denne avtalen grunnet været og uforutsatte hendelser som misting av propell, ødelagt inverter og diverse. Denne øya var derfor ikke lengre i vår reiseplan; men som vi har forstått av seilerlivet er planer til for å endres. Denne gang var det derimot ikke været eller uhell; men det vi etter hvert har valgt å kalle:

" Jakten på den mysteriske radar"

Da vi bestemte oss for å kjøpe båt, gikk vi raskt gjennom utstyr vi ville å ha ombord. Radar var en av tingene vi først tenkte på, men som etter hvert kom langt ned på lista, grunnet økonomiske hensyn. Etter ulike opplevelser på nattestid, samtidig som vi snakket med mange andre seilere; klatret likevel denne doningen sakte opp på ønskelista - topp 5. Siden montering av utstyr gikk så greit på Grenada, ville vi montere radar der også. Det var jo lettere tenkt enn gjort. Her nede er det få ting av det som koster de har liggende på lager. Det meste av utstyr med en viss verdi blir bestilt fra USA når kunden ønsker det; og dette tar selvfølgelig tid. Siden vi allerede hadde avtale med rigger og elektrikker på St. Martin, så vi ikke dette som problem. Skulle bare hente radaren på Antigua, da de var mye mer samarbeidsvillige med bestillingen.

Utfordringen vår kom da vi fikk lest mail på St.Lucia at de vi hadde avtalt tid med 1. mai på St. Martin ikke klarte det den uka likevel (en avtale vi har hatt i 3 mnd). Kunne kanskje starte litt etter litt, men så ikke at de ville bli ferdige før i slutten av mai...kanskje!!! Der og da bestemte vi oss for å holde oss borte fra det drittlandet (sikkert flott for mange), og satset på at de ville være mer behjelpelige på Antigua. Det var sailingweek da vi kom, mye liv og masse folk. Helt topp det. Siden de ikke annbefalte oss å få radaren sendt ned til oss via FedEx; bestemte Aadne seg for å fly opp til Florida og hente alt utstyret selv. Dette var både sikrere og billige enn å få det med posten. Likevel får vi utfordringer på løpende bånd også her. Hva er det med disse landene nord i Karibia??? Da Aadne kom til flyplassen hadde de bare funnet på å avbestille billetten hans. Begrunnet dette med at han ikke hadde amerikansk visakort. Etter en times småkrangling med flyselskapet, inn på bakrommet, telefoner med ledelsen, og alt annet som hører til den prosessen, kom han småsnurt tilbake til meg. Fikk ikke billigbilett før 5 dager etterpå, men kom seg nå avgårde tilslutt. Jeg koste meg alene som kaptein ombord i et døgn. Fakta er vel mer at jeg kjedet meg. Så vant med å ha Aadne eller folk rundt meg, at måtte nesten ta meg i å ikke snakke høgt til meg selv. Det fine var at jeg fikk sett en og to jentefilmer, og så sto jeg i dusjen i en evighet uten å måtte hørre: "ska du gå inn å fylla vatn eller?"

Aadne hadde et travelt reisedøgn. Da han kom tilbake til Antigua var han ikke den mest smily personen. Tollerne hadde tatt radaren, og pålen var forsvunnet ( må bare le). Vi har reist i mange korrupte land, og hvor byråkatriet lever i beste velgående; men tydeligvis har vi blitt skånet for mye....frem til nå! Det har vist seg at det til tider hjelper å være blond jente, så dagen etter reiser vi begge ut til flyplassen. Så mye for blondinehjelpemiddelet. I skranken sitter en middelaldrende dame dratt av livets gravitasjon. Smil skal du lete lenge etter,spørs om hun i det hele tatt er født med disse båndene som drar munnvikene mot ørene når noe i lattersenteret blir stimulert? Komisk når det står en stor plakat bak henne som forteller hvor imøtekommende, ydmyke, empatisk, smilende og hjelpsomme dette flyselskapet er mot sine kunder. For Aadne sin del gikk American Airlines raskt over til American Shitlines! For å gjøre en historie kort (iallefall kortere) brukte vi over 9 timer første dag, og ble henvist frem og tilbake mellom 15 forskjellige personer (vi tellet). For ikke å nevne alle buss- og taxisjåfører vi var i kontakt med. Vi måtte t.o.m få oss en agent. Det høres mye stiligere ut enn hva det var altså; men jeg syns bare det var litt tøft å si det. Når i livet mitt vil jeg ha agent liksom??(Utenom når jeg blir rik og berømt da). På slutten av dagen fikk vi til slutt kranglet oss til å få radaren, men monteringspålene var fortsatt borte. Spurte om de ikke bare kunne ringe til Miami og Puerto Rico for å spørre om de hadde sett den, men det gikk ikke. De kunne heller ikke sende mail, det var det bare sjefen som hadde tilgang til? Etter 3- 4 døgn med krangling, telefoner, diskusjoner osv. kom pålene til sin rett; og radaren står nå ferdig montert på hekken. (Ville egentlig ha den i masta, men da måtte de ta den ned og det ville koste oss over 20000kr....neppe det). Kan likevel ikke klage. Har jo aldri blitt frastjålet noe, vært utsatt for vold; eller havna i annen type trøbbel når vi har vært på reiser. Dette er det minste vi bør tåle; var jo en fantastisk opplevelse. (Ikke sikkert Aadne er helt enig i det, haha). De skriver til og med det meste for hånd. Tenk at de ikke har kommet lengre her heller!

Antigua er totalt annerledes enn hva vi hadde forestilt oss. Vi trodde dette var mer som Mustique - en ny plass for de rike. Det er mange resorter her, men vi så ikke noe spesielt til dem, selv om vi har krysset øya i de fleste retninger opp til flere ganger. Vi så derimot mange lokale som var godt preget av alkohol og rus. Husene er av bedre kvalitet enn hva vi så lengre sør, men det er en god del fattigdom; og mange bor i det vi i Norge ville definert som skur. Landet er langt fra så frodig som vi hadde sett for oss, men strendene og vannet er flott. En av de tingene vi har gjort her som var skikkelig digg, var å mate og svømme med rokker. Kule dyr. Vi holdt brekkspruter i hånda og så kom de "flygende" mot oss og sugte opp maten som en støvsuger. De kan suge opp mat fra 30 cm avstand, stilig.

Dette landet er typisk magnet for par som ønsker å gifte seg, reise på bryllupsreise; eller begge deler. Vi var på standa to ganger mens vi var her, og begge gangene havnet vi oppi et bryllup. Første gang kunne heller blitt litt småflaut. Vi hadde nettopp badet og lagt oss ut som to hvalrosser til tørk. Plutselig startet et band å spille for fullt bak oss. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd vi var havnet på Danskeferja. Sangrepetoaret gikk i alt fra "I just call too say I love you" til "I can see clearly now..the rain is gone." De hadde bare lagt litt mer karibienrytme på det hele. Da brudeparet med følge kom mot oss og sikkert skulle ta fine bilder i sola, var vi raske med å få på oss resten av klærna og løpe avgårde. Ikke like vakkert å ha et bryllupsbilde hengende på veggen med to nordmenn liggende som slakt i bakgrunnen. Typisk at noen skulle finne på å gifte seg når vi endelig hadde satt av en stranddag. Det er nå 364 andre dager i året de kunne gjort det!!!! :-)

Ja, romantikken bokstavligtalt blomstrer her på øya (det er iallefall mange blomster); men det vi faktisk har sett mer av er det totalt motsatte. Misshandling eksisterer i alle land, men har aldri sett det så åpenlyst som her i Karibia. En stor skyggeside på disse øyene som ikke kommer frem i reisebrosjyrene. (Tror ikke det er så vanlig å se hvis en ikke er mye rundt lokale). Aadne opplevde på Grenada en kvinne som ble banket til blods av mannen sin mitt på lyse dagen. Han løp avgårde da Aadne og flere andre skulle stoppe situasjonen. Det fine oppe i dette var at dama tok gifteringen og kastet den ned i en komme. Det triste er at hun nesten med 99% sikkerhet gikk tilbake til han etterpå. Her er det mannen som råder. På St. Maartin opplevde vi en lignende situasjon hvor en dame ble skubbet ut av en bil med en mann, og så kjørte han fra henne. Har aldri sett noe mer hysterisk kvinnemenneske før. Hun løp etter og skrek som hun skulle vært satt fyr på. Vi har sett både kvinner og menn kjefte ungene sine huden full, rister de, ta de hardt i armen, smikke til de og det som verre er. Det toppet seg for frøken Nina på en busstur tilbake til havna. Sjåføren hadde med seg sønnen på ca. 4-5 år. Klokka var nærmere åtte, og gutten virket trett. Etter ca. 20 minutters kjøretur startet den lille og "klage" litt. Det var absolutt ingenting å reagere på. Det jeg derimot reagerte kraftig på var da sjåføren løftet armen høyt i været mens han kjørte og slo til gutten så det sang etter. Det sprøe oppi dette var at gutten tidde helt stilt. Må jo ha vært livredd. Dette var garantert ikke første gang han var blitt slått. Det var ingen andre i bussen som reagerte! Da vi fikk stoppet ga jeg klar beskjed om at man ikke slår unger (slår ingen for den sags skyld). Det var lite populært. Han raste, og jeg fikk klar tale om at det var hans gutt og han kunne slå sin egen sønn så mye han ville. Hadde ikke den lille gutten vært der, ville jeg nok kalt han for det ene og det andre, men dette var en veldig stor mann, og en veldig liten gutt. Jeg følte meg trygg siden der vi hadde stoppet stod bensinstasjonseieren med pistol; men det var ingen vits i å få han enda sintere da han nok ville tatt det ut på han lille, eller hvem vet. Kanskje han kjørte hjem og heller slengte kona vegg i mellom??? KVALMT er bare forbokstaven! Snakket med eieren av stamplassen vår i Falmouth, og han fortalte det også var økt kriminalitet på øya. Flere plasser stod det skilt om jenter som hadde blitt voldtatt, personer som hadde blitt ranet, banket opp eller knivstukket. Vi ble sterkt frarådet å gå ute på nattestid, og det gikk vakter hele døgnet rundt havneområdet.

Vet at dette hørres veldig negativt ut; men i hovedsak har vi hatt noen flotte uker her. Vi har på ingen måte følt oss truet, eller vært mer utrygge her enn andre steder. Opplevelsene er jo også alltid så forskjellige fra person til person. Det landet vi synes er fantastisk, kan andre misslike, og omvendt. Et reisemål vi kan annbefale; med eller uten giftemål i tankene...men ikke om man skal drive import av utstyr.

- Lykken er ikke en stasjon man ankommer til, men en måte å reise på - (Margareth Lee Rambeck)

Det er ganske uforståelig å tenke på at vår tid i Karibia er over. Kanskje kommer vi en gang tilbake; kanskje ikke. Det er mange inntrykk, gleder og noen frustrasjoner vi sitter igjen med. Vi kan med største sikkerhet annbefale folk å kjøpe seilbåt her nede. Det er under halvparten i pris av hva samme modell vil koste hjemme. En må likevel vite at man er på en båtkjøpreise; og alle opplevelser utenom det som har med båten å gjøre, blir sett på som bonus. Hadde vi derfor skulle gjort det igjen ville vi reist ned i oktober / november.Da hadde vi hatt en måned og to ekstra til å gjøre båten helt klar. Ville også sjekket mer ang utstyr, og fått bestilt det som kunne bestilles, på forhånd. For vår del var denne reisen så impulsiv, at vi ikke fikk tid eller råd til dette. Likevel kan ikke alt planlegges på forhånd, og noe må bare komme med erfaringen vi får på veien. Det er som så mange sier: Det er når vi kommer hjem, vi skulle reist. Så mye vi vet nå, som vi før ikke viste. For oss er det uansett en opplevelse vi aldri ville vært foruten.

VÆRET: Vet ikke helt hva vi hadde forventet oss av været. Sol og sommer? Lite vind? Så varmt at det er umulig å få sove på nettene? En liten regnbøye en sjelden gang; det er jo tross alt tørketiden? Det ble et aldri så lite værsjokk. Jammen er det sol og sommer så det holder, men det er og regnbyger som kan vaske bort den tykkeste oljeflekk. Spesielt squallene. Merket lite til disse helt i sør, men de dukket stadig opp på veien ned. Når vi før har vært ute å reist har vi ikke lagt merke til at det har vært noen store samtaler om været, det er liksom et litt norsk fenomen. Her nede går værdebatten derimot både blandt seilere og de lokale. Vinden har vært der hele tiden, uten om de 2 siste ukene. Til tider har vi nesten bedt om vindstille når vi ligger til anker for å få litt pause på den duren; men nå er det så varmt at vi ønsker den tilbake. Skal ikke klage, men glad vi ikke har hatt det så varmt som vi har det på Antigua hele tiden. Svetten renner av oss bare vi sitter stille. Det har derfor gått veldig tregt å klargjøre båten. Det vi nok likevel vil huske mest er de flotte solnedgangene, regnbuen og den ubeskrivelige flotte stjernehimmelen.

SEILING: Det sies å seile i Karibia at det er fløyelseilas, og ruta vi tar er kalt melkeruta. Kanskje på BVI hvor det var korte strekk mellom øyene, og vi ikke hadde noen havstrekk mellom oss; men det gikk nå som det suste der og; og sjelden vind under 20 knop. Dønningene var ikke så store, men de var der her også. En typisk seildag for oss her nede har vært alt fra vindstille til kuling, fra pøsende regn til steikende sol. Fra små krusninger, til bølger på 1-4 meter som kan oppleves og kommer fra alle kanter. Er det dette som er fløyelseilas? Ville nå mye heller kalt det kreppapir-seiling. Det minner heller ikke mye om melk! Milkshakeruta er vel rettere beskivelse etter min mening. Opplevelsene av å seile her nede er individuelle, og været er nok litt forskjellig fra år til år. Uansett har det vært en opplevele for livet. En opplevelse vi aldri ville vært foruten. For min del har jeg jo satt pris på disse skiftenede værforholdene grunnet min manglende seileerfaring. Hadde vi hatt mellom 5-10 knops vind og ingen dønninger, ville jeg nok blitt ganske skremt ute på havet. Nå føler jeg meg mer forberedt selv om jeg på ingen måte kan si hva Atlanteren vil bringe av glede og frustrasjon. Vi ser begge frem til å starte. Det blir nok alt fra slitsomt til spennende! Samtidig er det nok en aldri så liten tålmodighetstest. Måtte vi bestå den begge to:-)

STRANDLIV: Det er mange flotte strender her nede for de som søker strandliv. Kunne nok tenke meg mer dager på disse sandslettene; men har et reisefølge som er kronisk rastløs. Her skal det helst skje noe fra morgen til kveld. Kan derfor telle på en hånd hvor mange dager vi har sløvet på stranda. Håper det er en fin dag og to i august, så ei venninna og 5 blir med meg på Solastrandå ein dag:-)

SJØLIV: Vi har begge dykkersertefikat, men komisk nok har vi ikke prioritert dykking her nede. Snoklingen har vært så bra, og hai har vi sett mer enn nok av fra før. Det er mange steder det sikkert er kjempebra dykkermuligheter også. Vi hadde veldig lyst å gjøre det på Saba, men fikk ikke tid. Snakket også om dykking på Grenada, men der hadde jeg så vondt i ryggen at tank på ryggen ville ikke vært av smarteste sort. Ellers har vi som dere har sett på bilder hatt noen fantastiske snorkleturer. Skilpadder, rokker og stilige fisker fra hele fargespekteret. Skal en besøke Karibia er det etter vår mening derfor nesten et møst å komme seg under vann, med eller uten tank.

SOSIALT: Det sosiale er en viktig del for oss både hjemme og når vi er på reise. Vi var klar over at her i Karibia er det ikke så mange på vår alder som seiler, og det fikk vi merke. Vi var klar over dette, så det har ikke vært en stor nedtur for oss. Har likevel lest om flere som har reist på "guttetur" ned her, og har blitt veldig skuffet. Det kommer mye ann på innstilling, forventninger og hva man søker etter. Vi satte utrolig pris på de 2 besøkene vi hadde hjemmenfra. Heldigvis har vi så fantastisk gode venner at de tok forandring i reiseplanene på strak arm. Møte med Jørgen og Grete vil alltid være et minne for livet. Et nytt vennskap som vi setter stor pris på. I tillegg har vi møtt mange seilere og ikke-seilere fra 40 pluss; og hvem sier at ikke de er et glimrende selskap? Heilt topp.

Hva har gitt oss mest inntrykk? Hvor var den flotteste stranda, den verste maten, de mest interesanne folka? Oppturer og nedturer. Ikke minst - har vi lært noe på disse få månedene?

Fortsettelsen på dette følger i neste reisebrev. Vi kan jo ikke være helt ferdig med Karibia enda!

Nå venter havet på oss; og vi venter på havet. Ser frem til hva det måtte by på av gleder, opplevelser, skummeheter og tålmodighetstester. Det blir nok ikke det enkleste, men føler oss så godt forberedt som det er mulig for oss å være. Båten har blitt oppgradert mye mer enn planlagt. Vi er godt utrustet med tanke på sikkerhet; som er vår største prioritet ombord. For oss er det ikke viktig å komme seg raskt over havet; men så trygt frem som mulig.. Noe vi er sikker på vi gjør. Vet bare ikke om det tar 3 eller 5 uker:-) Frivind.no vil følge oss hele veien. Vi er allerede veldig fornøyd med servicen fra Mads; takk takk bergensergutt. På overfarten vil det prøves å oppdatere bloggen daglig via satelittelefonen ombord. Flere årsaker til at vi kanskje ikke skriver hver dag, det betyr likevel ikke at noe er galt!!! Her kan også de som vil skrive gratis hilsen til oss. (se under linken "kontakt oss"). Ship o hoi.....

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR ALLE MAIL & HILSEN SÅLANGT

Klar for Atlanteren - god sommer hilsen

fra

Nina og Aadne

- dokke e adle med oss i våre tanker og hjerter-

(stor klisje, men sant:-)

GRATULERER MED DAGEN: far, tante Norveig, Helene, Edda, Marianne, Marius, Bestemor Elisabeth (med dine 93 respektable somre), Caroline & alle andre maibarn.

HIPP HIPP HURRA

PS: Fekk for någen dager si beskjed av ein lokal "you have an ass like a black woman;" så kan vel ikkje påstå eg e tynne eller skanten som ble nevnt i gjesteboka. (Aadne kunne nok derimot hatt godt av litt kjøttpåfylning). Eg valgte å ta det som et komplement og bestilte meg ei Carib, hihi. Kanskje eg burde ta hinte, men seie heller jatakk te komlemiddagen som Bestemor og Sigrid har tilbudt oss. Gleder oss og veldig te å sjå oksen og den stora grytå med spagetti. Tar deg på ordet Marianne:-)